|
Om husmannsvesenet
Betegnelsen husmann går langt tilbake, kanskje helt til vikingalderen. Betydningen var riktignok en annen fram til 1700-tallet. Husmann ble da mer brukt om en mann som bodde på gården, for eksempel en tjener. Senere betydning har vært en person som leier hus og eventuelt jord fra en gård mot at vedkommende gjør plikttjeneste på gården, samtidig som han plikter å holde sin tildelte teig i hevd. Husmannen var helst sønn av husmann, men ofte var det også slik at gårdsbrukene ikke kunne brødfø alle barna etter som de vokste til og det var derfor ikke uvanlig at sønnene på gårdene måtte finne seg en husmannsplass for å kunne stifte familie.
Før 1700 lå de fleste plassene innover i Slora under Bøler, men i begynnelsen av århundreskiftet kjøpte eier av Vevelstad opp Bøler, Stallerud og Foss. Mange av plassene inne i Slora og i området Stallerud - Oksrud hadde hest, noe som tyder på at husmannen også hadde et utkomme fra de store skogene som tilhørte Vevelstad. Plassene som opprinnelig lå under Foss, finner vi gjerne langs Tussebekken. Her finner vi yrker som er knyttet til sagene og møllene langs Tussebekken, som møller, sagmester eller smed. Ramstad, Roås, Steganstad, Langhus og Dal hadde forholdsvis få husmannsplasser og disse var knyttet til jordbruk.
De fleste småbrukene på Langhus er opprinnelig husmannsplasser som er blitt utskilt som egne gårdsbruk.
Det var utvilsomt et slit å være husmann. Først måtte pliktarbeidet utføres, senere var å arbeide på egen teig. Og da var det ingen 8 timers dag på gården og det kunne bli langt på natt før husmannen og kona kunne gå til sengs. Leveforholdene kunne variere. Navnet Posetrang vitner om nød og behov for gå ut i bygda med tiggerposen. Men de fleste husmenn med jord på Langhus hadde gjerne et par kuer og to-tre sauer. Tilsynelatende var tilværelsen kanskje ikke så ille sett ut fra datidens forhold, men det meste av kjøtt og smør ble nok solgt for at de kunne få penger til klær og andre nødvendighetsartikler. De dyrket det nødvendigste for å livnære seg. Og vanligvis var dette poteter og litt bygg og havre. Kornet kunne være angrepet av giftig sopp, noe som kunne føre til at de ble syke. Men nøden tvang folk til å bruke kornet likevel. Etter hvert overtok poteten som den viktigste energikilde. Husmannskosten var surmelk, grøt og atter grøt, flatbrød og salt sild, sild og poteter.
Husa kunne være helt enkle tømmerbygninger på ca 4 ganger 6 meter med ett rom, ikke helt skjelden med jordgulv. Vanligvis ble huset delt i to, stue og kove, ved en skillevegg i røstet. Ei grue sørget for varme til matlaging og oppvarming. Men i slutten av 1800 ble det med vanlig med tregulv og at husa ble delt med kjøkken og kammers. Ofte ble kjøkkenveggene "tapetsert" med aviser, både fordi aviser isolerte godt og fordi avisene fikk kjøkkenet lysere. Interiøret var naturlig nok nøkternt. I skiftet etter Eli Christensdatter på Bølerenga i 1803 ble det registrert et lite umalt bord, 3 stoler, 3 skap, 1 slagbenk og en kistebenk. Av kjøkkenutstyr finner vi 2 gryter, 6 melkefat, andre fat, 2 hvite stentallerkener. 1 melkespann og en trerekke. Videre finner vi at Eli eide rokk, vev, hespetre og mangletre. Hun etterlot seg en seng, sengedyne, underdyne, hodepute med halm og to sett strielaken. Litt overraskende etterlot Eli seg også 2 gamle bøker. På loftet fantes noe redskap som kornbøhle, 2 wand saaer, kjærne, 2 sigder, 1 ambær, 1 gammel kar og kiste. Av klær er det registrert 1 grønt stoff, 1 grønt skjørt, 1 fruentimmertrøye og 1 sort fløyels serk. Eli etterlot seg ei ku. "rød og hvid kollede koe Kolleros". Pyntegjenstander hadde Eli tydeligvis ikke. Dette var nok ikke vanlig i 1800, men senere på 1800-tallet ble det kanskje pyntet med syriner og blomster? I alle fall kan vi på tufter etter husmannsplasser finn blå syriner og spireabusker som viser at dette var ikke så uvanlig i slutten av 1800-tallet.
De fleste giftet seg unge. Det gjaldt å få barna i sin beste arbeidskraftige alder og barneflokken var ofte stor. Det var ikke store plassen de hadde og i sengene kunne det ligge både to og tre unger. Her opplevde de både fødselens og dødens under. Døden kunne være en hyppig gjest i husmannsstua. Helt fram til slutten av 1800 døde mange i barselfeber. Uten kone var det ikke mulig å drive plassen og det viser seg at enkemannen giftet seg oppad etter nokså kort tid. På samme måte måtte enka finne seg ny mann hvis hun ikke hadde arbeidsføre unger. Hvis ikke måtte hun vanligvis fraflytte plassen.
De hygieniske forholdene var svært dårlige. Lus og lopper og ikke minst veggelusa var smittebærere. Oppvasken besto gjerne av å tørke av det verste kanskje med ermet. Tre- eller hornskjea bli slikket rein og satt inn i veggen. Sjøl om mange husmannskoner fulgte skikken om å skure gulvet, var det steder der fattigdommen var uoverkommelig. Råtne og sprukne gulv umuligjorde renholdet. Sjøl vasket de seg bare når de skulle pynte seg. Før utedoen kom, gjorde de sitt fornødne utenfor husveggen.
Dårlig hygiene og dårlig ernæring gjorde at folk hadde liten motstandskraft mot infeksjonssykdommer som dysenteri, tyfus, kolera, spedalskhet, tuberkulose og lungebetendelse. Hungersnød og pest kunne slå til nådeløst. Uårene omkring 1740 førte til en ufattelig sultkatastrofe. Folk var ofte henvist til å spise bark og gress, og sulten var årsaken til uvanlig mange dødsfall, I årene etter 1770 herjet pesten som ofte rammet barn og ungdom. Et slikt eksempel er husmannsparet på Smedsrud som i løpet en en uke mistet tre sønner. I 1850 rammet kolerapesten Langhus og noe senere, i 1918, spanskesyken. Den tok hele familier, som på Berget hvor hele familien døde.
Helt fram til Husmannsloven av 1851 kom, var det gjerne slik at bonden kunne skalte og valte med husmennene etter eget godtbefindende. Sokneprest Frisach som var prest i Kråkstad i midten av 1800 er ikke nådig når han skriver: ”Husværtenes uansvarlige og ukristelig omgang med deres husfolk, hvem de trakterer fast som flyttegods og for en ringe forseelse eller for å gi en annen rum, ja vel og af blot kaprice (lunefullhet) og for at utvise myndighet utdrive af deres plasser…. … den idelige flytten og flakken gjør disse stakkels folk saa nedslagne, at de mister liv og lyst til at lægge sig efter noget retskaffent, lære selv eller lære deres børn, idet de anser sig selv og alt deres som født til andres slaver …….”
Husmannsloven av 1851 bedret selvfølgelig forholdene for husmennene. Selv om det sporadisk også ble inngått husmannskontrakter før den tid, førte loven til mer ordnede forhold for husmennene. En slik kontrakt tatt inn nedenfor. Det har ikke vært mulig å finne en slik kontrakt fra Langhusområdet, men eksemplet fra Hadeland 1840 var sikkert lik de kontraktene som ble inngått for plassene på Langhus.
Ikke sjelden finner vi også såkalte lægdslemmer, mennesker som ikke kunne fø seg selv, på husmannsplassene. Helt fra 1100-tallet hadde for bøndene plikt til å ta seg av de fattige. Gårdene ble inndelt i legder som fikk ansvaret for ”sine” fattige – derfor navnet legdslem. I 1734 ble fattigkommisjonene innført. Kommisjonen, og senere etter at fattigstyret var innført, ”bortakkordierte” de som ikke kunne greie seg selv, - gamle, fattige, foreldreløse barn eller barn som foreldrene ikke maktet å fø. De fattige måtte da møte på en omvendt auksjon hvor bønder og andre kunne by, den som bød lavest fikk tilslaget. Hvis det ikke lyktes å få bud på noen, ble de satt ut på legd. Dette innebar at bøndene på omgang måtte gi mat og husly for vedkommende.
Livet på husmannsplassene var preget av fysisk slit, men sykdommer og død kunne skape nød og sosial fornedrelse. Dette kommer fram bl.a. i fattigstyrets protokoller. Et par eksempler.
Fra Ski fattigstyres journaler 1876 Piken Karen Mathea Johannesdtr. Er innlagt på Rikshospitalet. Angjelende er 19 år gammel, og fra sitt 4de år har hun vært utsatt av Kråkstad fattigvesen. I de siste 5 år på Stad. Siden hun fraflyttet Ski til Kristiania for 2 år siden, har hun vært straffet 3 ganger med 2 dagers fengsel på vann og brød, 25 dagers do., og 8 måneders tukthus hvorav hun nylig utgikk. Piken nedkom året etter med et (uekte) barn Caroline Ovidia, til hvem det er meddelt et sett barnetøy. Til barnefar har hun oppgitt en lege som er reist til det Trondhjemske. Lege utbes ved skrivelse om å vedta et passende bidrag til barnets oppfortring, men på grunn av feilaktig adresse – Skien i stedet for Ski – havnes erklæringen på Skien postkontor og blir liggende der. Karen Mathea Johannesdtr. Er i mellomtiden hjemsendt til Ski med sitt uekte spebarn Caroline Ovidia, for bare å bli sendt tilbake til Rikshospitalet for syfilis. Og Caroline Ovida blir satt bort i pleie hos Gulbrand Hansens kone på Plassen. Barnet er ½ år gammelt. Dr. Holmsen (d.e. fattiglegen) konstanterer at barnet lider av samme sykdom som moren – og pleiemoren Gulbrand Hansens kone, 50 år, lider av det samme. De to, barn og pleiemor, innlegges begge for fattigvesenets regning på Christiania By’s Hospital for kur og pleie.
Journalen viser at 12 månedsregninger blir betalt. Caroline Ovidia henlegger. Den 13. regningen er for enda en uke – samt for begravelse.
Fra Ski fattigstyres journaler våren 1878. Doktor Holmsen underrettes om at skomaker Nils Svensson på en husmannsplass som De nylig har besøkt, i de siste dager er blitt meget verre, har raset siden i går morges. Etter begjæring anmodes de atter å tilse nevnte mann.
Fattigstyrets forslag til budsjett for 1879 I året 1878 er 82 personer understøttet av fattigvesenet, hvorav ved bortakkordering 37 og i egne boliger 45. Avgangen har i årets løp har vært 4 personer. Tilgangen i neste år vil så vidt vites bli en person nemlig skomaker Svensson enke som har 5 barn å forsørge.
Fra journalene, våren 1879. Distriktslege Langberg anmodes om på Ski fattigkasses regning å tilse 4 syke barn hos skomaker Svensson enke. Sykdommen består i mavesmerter og oppkasting.
|